H.264, H.265 og AV1: En kort historie om videokodeker
En videokoder har én oppgave: bevare mest mulig av bildet med minst mulig data. Ett ukomprimert 1080p-bilde er omtrent 6 MB. Med 30 bilder per sekund blir det 180 MB per sekund – ukomprimert video kan ganske enkelt ikke overføres i slike mengder. Gjennom intraprediksjon, interprediksjon (som utnytter likheten mellom nabobilder), transformasjoner og kvantisering reduserer kodere datamengden til noen få hundredeler av den opprinnelige størrelsen.
H.264 (AVC): Veteranen som har styrt nettet i over et tiår
H.264 kom i 2003 og er kodeken med bredest støtte: Alle nettlesere, telefoner, TV-er og kameraer kan dekode den. Den gir god komprimering med lite ressursbruk ved dekoding og er fortsatt førstevalget for video på de fleste nettsteder. De aller fleste MP4-filene du møter, er H.264-kodet.
H.265 (HEVC) og AV1: kampen om neste generasjon
H.265 reduserer bithastigheten med rundt 40 % sammenlignet med H.264, og det meste av 4K/HDR-innhold kodes med den. Patentlisensieringen er imidlertid komplisert, og nettleserstøtten varierer (Firefox avviste den lenge). AV1 ble lansert av Alliance for Open Media (AOMedia), et samarbeid mellom Google, Netflix, Amazon og andre. Den gir like effektiv komprimering som H.265 og er helt fri for lisensavgifter. Chrome, Firefox og Edge støtter AV1, og den er gradvis i ferd med å bli den nye standarden for strømming og 8K.
Hva dette betyr for nedlastinger
- Ved samme oppløsning er AV1/H.265-filer merkbart mindre, men eldre enheter kan gi hakkete avspilling eller ikke klare å dekode dem
- Ved å beholde den originale kodeken når du laster ned, bevares kvaliteten best – det unngår tap fra omkoding
- Sammenslåing og transkoding i nettleseren (som i verktøyene på dette nettstedet) avhenger av at WebCodecs støtter den aktuelle kodeken